Siste uken!


Heihei! Nå er det 7 dager til vi skal hjem! Jeg gleder men mye, men gruer meg også litt, for jeg kommer til å savne felleskapet og de gode stundene vi har hatt, jeg tror nok også jeg kommer til å savne selve Afrika. 

Her er gjengen på valentines day, der nydelige Gry lagde i stand en kjempekoselig kveld! 



Voldsomt styr med å få bilene på fergen! Det var heller ikke unormalt at noen av de spant ut i vannet etter et tappert forsøk.


 En av pasientene på welezo sykehjem, fantastiske mennesker!




Her ser vi da en overfylt bensinstasjon, pga vi begynner å gå tom for bensin her. Men mest sannsynlig skal det komme en båt med bensin om en uke eller noe, så håper at det er nok til flyet hjem da, ellers kommer ikke vi oss noen steder. Hmm..

Tron og meg spiller kalahar på praksisstedet. Et utrolig gøyt spill, som du ikke forstår noen ting av før du spiller det selv. Sånn som jeg har forstått det, er dette sett på samme måte som ludo er sett på i Norge. 


Aktivitetskjema for de siste dagene!


Her har Gry, Aina og meg inntatt stuen fordi det er helt umulig å sove oppe. Det blir utrolig tett og fuktig luft i rommet, så vi okkuperer heller stuen!

Imorgen har Gry bursdag, så det blir kjekt! :D

Jeg synes og det er godt gjort av lærerne å ha om konflikthåndtering den siste uken vi er her, da de fleste har litt kort lunte, folk er lei, og det kan bli en del irritasjonsmomenter.


Det jeg synes også var bra idag er at vi skrev en positiv ting om hverandre, og la de i en muffinsform(av alle ting, jeg kom inn og trodde vi hadde fått muffins og ble kjempeglad) der det stod navnet våres på. På slutten av dagen fikk alle ta sin ''muffins'' og fikk mange lapper med positivitet. Jeg tror vi trengte det, alle var på topp etterpå! Ble helt rørt jeg.

Men nå er jeg litt redd for at strømmen skal gå plutselig, så jeg gir meg å skrive.

Badai!

Jenny

En liten skildring av Zanzibar

Heihei! 
Jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal begynne.. Det har skjedd så utrolig mye, jeg har vært mye sliten etter varme og lange dager på sykehjemmet, og når vi har kommet hjem har vi slappet av og gått til byn etterpå stort sett. Så jeg har ikke hatt så mye overskudd til å blogge..

Nå er siste pulje med lærere kommet, og vi fikk melkesjokolade! Var helt i ekstase. Det er 3 uker til vi skal hjem! Gleder meg nå!

Ellers har vi blitt skikkelig godt kjent rundt om her, innbyggerne her er så hyggelige. Vi har fått noen stamkafeer vi sitter på om kvelden, utrolig kjekt. Her er det også sånn at alt tar tid, folk tar den tiden de trenger. Klokken er sklidd helt ut, og vi er kommet i såkalt ''Zanzibartid'', hakuna matata!(Ingen bekymringer)



Her er et typisk bilde av et marked i Stone Town. 

Når vi kjører med bussen til forskjellige steder, kjører vi på en måte forbi så mange forskjellige lukter overalt. Plutselig lukter det fisk, og noen steder lukter det virkelig funky. Det er utrolig spesielt. De kjører virkelig uforsiktig her, du må være forsiktig når de krysser veien, for de bryr seg ikke om du går over, så når vi går i Stone Town på shopping i smågatene, der de kjører moped og sykler, føler vi at vi skal bli overkjørt konstant. Litt morsomt er det jo, vi kan faktisk bli risikert å bli kjørt over av en syklist.

Jeg har også gått gjennom mange spektre av følelser i går, idag og for den saks skyld. Først fikk jeg mange inntrykk fra sykehuset, og var sliten og trøtt, så ble jeg utrolig irritert pga feilkommunikasjon mellom enkelte personer som førte til misforståelser senere på dagen.  Etter hvert ble jeg skikkelig glad siden vi skulle til stone town og spise, så ble jeg skikkelig stresset fordi når vi skulle gå hjem, forsvant en av elevene når vi skulle dra til bussen, og vi fikk mye pes fra lærerene fordi mobilene ikke virket og dette skulle vi ha fikset og slikt. Da to av oss gikk bort til bussen, så vi at både den ene eleven og den andre(som vi hadde glemt pga det var plutselig så fokus på den andre eleven) satt i bussen. Så jeg var utrolig sliten den dagen. I dag og for å ikke glemme det! 

I tillegg er det hard jobbing med oppgaver og praksis, prøver og undervisning! Er ikke lett alt dette i varmen. Men vi gjør i alle fall vårt beste. Jeg angrer ikke et sekund!! på at jeg ble med på denne turen.


En typisk gate i Stown Town.

Ellers var jeg på sykehuset igår og idag. Det var mange sterke inntrykk og følelser, jeg har aldri hørt en unge gråte og rope etter moren sin så hjerteskjærende før. Og vi kunne ikke gjøre noe heller, vi skulle bare observere. Det jeg la merke til, for meg virket pleien deres slik at de tok veldig avstand fra følelsene til barna. Det var ikke en trøstende hånd å holde i, og noen av mødrene stod og smilte pleierne mens barnet lå og gråt rett ved siden av. Men dette er jo også en helt annen kultur, og jeg regner med at for å klare og jobbe så må man kanskje distansere seg fra barna. Men det var veldig vanskelig å være der, jeg følte meg utrolig dum som stod og blåste opp ballonger mens jeg hørte skriking fra barn nesten hele tiden. Men Tron ga en ballong til en gutt som nettopp var stelt og hadde grått mye, og idet han fikk ballongen tørket han tårene og smilte fra øre til øre. Så jeg følte i alle fall at vi gjorde noe for dem. Det var og litt vanskelig siden alle forventet så mye av oss og trodde vi var leger siden vi gikk med uniform, vi visste heller ikke helt hvem som var leger, for vi skulle se på en nyoperert jente, da en vi trodde var faren tok på seg hansker og deltok i stellet av jenten. Vi møtte også på sykepleiere og leger fra hele verden, Kina, Australia, overalt som gjorde veldedighetsarbeid. Så var vi på preumaturavdelingen også. Så utrolig småe babyer, så ut som fugleunger, utrolig søte. Men det ser ut som de har det de trenger der, selv om det ikke er så mye plass til privatliv og sengene står tett i tett. De forskjellige avdelingene er også bare små rom, du fikk nesten ikke med deg når du gikk fra avdeling fra avdeling.


Utsikten fra Livingstone, en kafe i Stone Town hvor man sitter med beina i sanden og spiser.:)

Jeg tror en av de tingene jeg kommer til å savne her er at man kan ligge på terassen og se på stjernene på kvelden, i går så vi melkeveien, det var nydelig! Jeg tenker og at vi som reiste, reiste som bekjente, og drar som familie, her deler vi alt! Ikke et rom for privatliv! Vi er blitt en herlig gjeng, til tross for store aldersforskjeller.(17-30)

Jeg kommer og til å savne å gå til byn, det er noen herlige folk som bor her. Hver kveld er det matmarked i byen med mange boder, med nutellapizza, haikjøtt, pommes frites og egentlig alt du kan tenke deg. Det er også mange av innbyggerne som kan litt norsk, og når vi sier vi er fra Norge blir de kjempeglad. Enkelte av oss er også blitt spurt om vi er modeller, og vi får ofte høre: ''Hey, I like your style''. Utrolig kjekt. For noen dager siden stod jeg utenfor en kiosk på markedet med noen brus til meg og Tron, det var lang kø, da en av servitørene kom og åpnet flaskene mine, tok pengene mine, og ga meg vekslepenger fra kiosken slik at jeg slapp å stå i køen, mest sannsynlig fordi vi hadde snakket med han før den kvelden. Så hvis man blir likt her så blir det altså merket! Vi er også blitt veldig vant til å bare gå og hilse på folk, bli fulgt av flere som vil vise oss rundt når vi shopper, snakker med oss og guider oss, det er et utrolig samfunn! Kommer til å savne det.

Jeg må og fortelle at på lørdag var vi i Stone Town, da vi var på markedet, og så noe forferdelig røyk fra havnen. Da vi så hva det var, var det et stort skip som hadde tatt fyr, litt utenfor bryggen med markedet. Folk stod og holdt hverandre i hendene og klødde seg i hodet, jeg har aldri sett noe lignende. Det ryktes at det var folk ombord i båten, og at de måtte hoppe i sjøen, og at båten fortsatt kjørte når den brente. Vi vet ikke hva som skjedde videre, men det så ut som at det kom en redningsbåt ut etter hvert. Det var virkelig et spesielt syn.

Ved siden av Livingstone, kafeen, tar de av og til på biler på fergen, det er virkelig et komisk syn. Det var mye spinning i sanden, og store lastebiler måtte ta ''løpefart'' inn på fergen og kom opp i en enorm fart. Noen biler måtte også bli tauet av fergen for de spant sånn. Det var et voldsomt styr, jeg skal se om jeg får tak i noen bilder av det senere.

Vi har også vært på en nyydelig sandstrand! Vi skal der en gang til etter hvert.. Nydelig..

Nydelig natur.

Ha en flott valentinesdag alle sammen! Snakkes!

Jenny

Ha det barnehjem

Siste dag på barnehjemmetI går var det siste dagen på barnehjemmet for meg og Tron. Det var utrolig rørende, jeg kjente tårene presse på når ungene stod å vinket etter oss, spesielt en liten gutt vi har fått veldig god kontakt med, kommer jeg til å savne. En av barne og ungdomsarbeider lærlingene kan Swahilisk, så han forklarte at Tron og jeg skulle gå. Da kom de med hjerteskjærende klemmer og spurte om hvorfor vi måtte gå, og at vi måtte komme snart tilbake, og de fleste fulgte oss til bussen. Jeg skal innrømme at jeg ble fort knyttet til barna, vil ha de med meg hjem. Vi hadde en del aktiviteter denne dagen, vi danset, hoppet tau og var i mye aktivitet. Til lunsjen kjøpte vi inn bananer til dem, og ga dem hver sin banan. Det ble tatt i mot med glede og takknemlighet. Jeg ga også siste skvetten av vannet mitt til noen av ungene på slutten, siden de pekte mye på en juiceflaske som stod på en hylle litt før. Jeg hadde virkelig ikke hjerte til å ikke gi de vannet, jeg tenker de trengte det mer enn det jeg gjorde. Jeg kommer virkelig! til å savne den herlige barnelatteren og de herlige smilene som møter oss når vi kommer på jobb.

Uansett har jeg virkelig hatt en utrolig fin tid på praksis på barnehjemmet, blant annet fordi jeg har hatt en fantastisk venn som heter Tron med. Vi har sunget når vi kostet gulv, jaget ungene på en lekefull måte, og snurrer rundt med de til vi blir svimle.

Vil også si tusen takk til lærlingene, Salumu og Gry som har vært fantastiske til å inkludere oss i lekene og veiledet oss i praksis. 





Barn utenfor sykehjemmet, Welezo. 


Tron og meg etter jobb. Slitne..

Jenny

Vi er i paradis

Akkurat nå sitter jeg med Tron på rommet på Retreaten, vi har tatt massage og slappet av i hengekøyen i hele går(og i dag) med resten av gjengen. Det er en herlig sandstrand her, og helt nydelig hotell. Vi har hele hotellet for oss selv her.

Slapper av i hengekøyen. :) 


Savner dere, glad i dere. :)

Nå har vi nettopp spist lunsj, jeg bestilte hamburger, nam! Så klokken fire sitter vi på bussen hjem til huset. Jeg tror egentlig alle her trengte denne helgen til bare å slappe helt av. Har vært kjempedeilig!

Vil også fortelle om en litt ubehagelig hendelse hin dagen. Meg, Tron, Aina og Sura gikk rundt i Stone Town, da det kom en mann bort til meg med en nydelig unge. Jeg var sikker på at han hadde med ungen for å få medlidenhet sånn at vi skulle kjøpe noe av han. Men så begynte han å spørre meg diskret om jeg ville kjøpe ungen. Jeg ble helt satt ut. 500 dollar skulle han ha. Jeg sa flere ganger nei, og var ganske sjokkert, og sa det til Tron og Aina som satt rett ved siden av meg. Vi spurte flere ganger om han var seriøs, det var en nydelig unge, jeg kan ikke skjønne at han kunne tenke på det engang. Til slutt når han så reaksjonen våres, vi var ganske satt ut alle sammen, sa han det var tull. Men han gikk så langt, at vi ikke vet hva vi skal tro. Han sa og, etter han sa det var tull, at hvis vi virkelig ville.. Så kunne vi få kjøpe den. 

Jenny

Utrolig dag


Jeg skrev egentlig dette innlegget i går, men fikk ikke til å legge det ut(nettet streiket plutselig), så legger det ut idag. 

Hello! Det har virkelig vært en fantastisk dag på praksis idag på barnehjemmet! Men den begynte med at vi måtte koste på barnehjemmet da, det er ikke så gøy..



På bildet over ser du meg og en liten gutt fra barnehjemmet. 


Jeg plukket gutten opp da han satt og gråt på gulvet i gangen. Når jeg trøstet han, klamret han seg til meg, og nektet å slippe taket. Jeg holdt rundt han i flere minutter, noe som for meg var veldig spesielt. Jeg ser veldig glad ut på bildet, men jeg skal ærlig innrømme at det smilet måtte tvinges frem. Jeg er ikke vant til å trøste personer på denne måten, og det ble veldig følelsesmessig. Jeg var veldig glad for at jeg kunne gi denne gutten den tryggheten han trengte akkurat der og da, men jeg ble også veldig satt ut, fordi jeg merket at gutten trengte mye kjærlighet, siden han klamret seg til meg slik.

Uansett, har det vært en fantastisk dag idag på jobben. Ballonger var veldig populært blant barna, og meg og Tron strevde oss i hjel med å blåse opp ballonger til alle som ville ha, og lage ballongdyr til dem. Vi har også løpt overalt med barna, vi lekte tikken, løpte etter barna for å kile de(de syntes det var hysterisk, og de løper utrolig fort!) Tron viste også frem solbrillene sine til noen barn, da de plutselig løp vekk med de, og meg og Tron, med smålig panikk i øynene, etter dem. Brillene kom trygt på plass etterpå. :) Vi har i alle fall fått de i aktivitet! Og vi har fått oss rene treningsøkten. Gjett om vi var slitne når vi var ferdig for dagen?

Jeg synes i alle fall det er fantastisk når ungene ler og smiler bare man spiller litt fotball med de, eller gir de en ballong og for eksempel prøver å holde den oppe i luften lengst mulig.

I morgen er det ikke praksis, men skole, noe jeg synes er litt dumt, for det var utrolig kjekt!
Heldigvis er skolen rett ned trappen, da. :)
Ellers i dag har vi bare slappet av, badet på stranden og kost oss.

Jenny.


Tove Karin 60 år!

Hallo! I dag har vi vært ute og spist fordi Tove Karin, lærer, fyller år i dag! Kjempekoselig. Gave fra elevene og lærlingene fikk hun også. :)

Ellers har vi vært på første jobbdag i dag, helt utrolig.
 I dag har jeg vært på barnehjemmet med Tron og jobbet, herregud, det var så fantastisk å være med barna og se de smile. Utrolig skjønne og greie. Jeg gleder meg til jobb imorgen!


Jeg har forresten! Kjøpt meg en Bob Marley inspirert hatt idag, og! Et nytt armbånd som det 

står Asante på. Det betyr Takk på Swahilisk.



Tøff? :D 

Det med perler på står det Asante. :) Og det med skjell på fikk jeg av Aina. Tusen takk kjære deg. :)




Jeg fikk ikke tatt noen bilder fra 60-årsdagen idag, jeg orker ikke ta med meg kameraet overalt. Men jeg regner med jeg får låne noen bilder av noen som tok bilder, så dere får se hvor koselig det var. :) 


Jeg gikk og for å se på gitaren idag. Men den kostet rundt 800 kroner, og det er en lik gitar som jeg kan få hjemme for 300-400 kroner. Så jeg synes ikke det var verdt det. Hadde det vært en gitar med litt afrikansk preg på, hadde det vært noe annet! 


Vi snakkes, håper alle har det fint der hjemme. :)





       Følg meg på Twitter!

Begynner i jobb imorgen

Hello! Vil først si at jeg synes vi er en utrolig flott gjeng her nede, alle klaffer sammen. Utrolig kjekt! Meg, Aina og Tron tok en liten joggetur, og jogget direkte til stranden. Det var herlig! 


De som jobber her er fantastiske, vi danset til og med med de i dag. Utrolig koselig. :) 

Uansett, de fleste i huset har lagt seg nå, men jeg er så utrolig spent på å begynne å jobbe imorgen! Jeg skal jobbe på barnehjem først, gleder meg kjempemye! Men jeg er også ganske nervøs, for vi kan jo ikke så mye Swahilisk, og de kan ikke så mye engelsk. Så blir litt utfordrende.. Men når vi var på sykehjemmet, synes jeg noen av barna virket litt.. Apatiske, akkurat som de manglet noe, kanskje nærhet? En av barna, klamret seg til en av lærlingene når vi var der, og ville ikke slippe taket. 

På sykehjemmet, sånn som vi så det, hadde de bare 4 stykker som jobbet på sykehjemmet(det er nonner som driver sykehjemmet), og det var rundt 30 pasienter. Og i Norge klager vi på at vi bare er 4 stykker på hver avdeling, der det vanligvis er rundt 8 stykker. Og vi har jo tilgang til mye hjelpemidler i tillegg. Så jeg gleder meg til å se hvordan de jobber på sykehjemmet, det er sikkert mye å lære. 




På barnehjemmet. Utrolig fint, men det virket som om det var litt lite møbler. Det som faktisk imponerte meg mest var at de hadde et eget rom for leker. :)


Men vi snakkes, jeg tenke å legge meg nå, så jeg er uthvilt til i morgen! Gleder meg kjempemye til å bli kjent med barna. Men det jeg også er litt redd for er at jeg kommer til å knytte meg for mye til barna, og at barna kommer til å knytte seg for mye til oss, og så bare reiser vi igjen. Utifra det lærerne har sagt, har dette skjedd med barna før. Men jeg skal i alle fall fokusere på å være med barna den tiden jeg er her, og prøve å gi de gode minner fra når vi var her. Nesten sånn at jeg gruer meg til å dra herfra.

Natta.

Jenny










       Følg meg på Twitter!