Heihei!
Jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal begynne.. Det har skjedd så utrolig mye, jeg har vært mye sliten etter varme og lange dager på sykehjemmet, og når vi har kommet hjem har vi slappet av og gått til byn etterpå stort sett. Så jeg har ikke hatt så mye overskudd til å blogge..
Nå er siste pulje med lærere kommet, og vi fikk melkesjokolade! Var helt i ekstase. Det er 3 uker til vi skal hjem! Gleder meg nå!
Ellers har vi blitt skikkelig godt kjent rundt om her, innbyggerne her er så hyggelige. Vi har fått noen stamkafeer vi sitter på om kvelden, utrolig kjekt. Her er det også sånn at alt tar tid, folk tar den tiden de trenger. Klokken er sklidd helt ut, og vi er kommet i såkalt ''Zanzibartid'', hakuna matata!(Ingen bekymringer)
Her er et typisk bilde av et marked i Stone Town.
Når vi kjører med bussen til forskjellige steder, kjører vi på en måte forbi så mange forskjellige lukter overalt. Plutselig lukter det fisk, og noen steder lukter det virkelig funky. Det er utrolig spesielt. De kjører virkelig uforsiktig her, du må være forsiktig når de krysser veien, for de bryr seg ikke om du går over, så når vi går i Stone Town på shopping i smågatene, der de kjører moped og sykler, føler vi at vi skal bli overkjørt konstant. Litt morsomt er det jo, vi kan faktisk bli risikert å bli kjørt over av en syklist.
Jeg har også gått gjennom mange spektre av følelser i går, idag og for den saks skyld. Først fikk jeg mange inntrykk fra sykehuset, og var sliten og trøtt, så ble jeg utrolig irritert pga feilkommunikasjon mellom enkelte personer som førte til misforståelser senere på dagen. Etter hvert ble jeg skikkelig glad siden vi skulle til stone town og spise, så ble jeg skikkelig stresset fordi når vi skulle gå hjem, forsvant en av elevene når vi skulle dra til bussen, og vi fikk mye pes fra lærerene fordi mobilene ikke virket og dette skulle vi ha fikset og slikt. Da to av oss gikk bort til bussen, så vi at både den ene eleven og den andre(som vi hadde glemt pga det var plutselig så fokus på den andre eleven) satt i bussen. Så jeg var utrolig sliten den dagen. I dag og for å ikke glemme det!
I tillegg er det hard jobbing med oppgaver og praksis, prøver og undervisning! Er ikke lett alt dette i varmen. Men vi gjør i alle fall vårt beste. Jeg angrer ikke et sekund!! på at jeg ble med på denne turen.
En typisk gate i Stown Town.
Ellers var jeg på sykehuset igår og idag. Det var mange sterke inntrykk og følelser, jeg har aldri hørt en unge gråte og rope etter moren sin så hjerteskjærende før. Og vi kunne ikke gjøre noe heller, vi skulle bare observere. Det jeg la merke til, for meg virket pleien deres slik at de tok veldig avstand fra følelsene til barna. Det var ikke en trøstende hånd å holde i, og noen av mødrene stod og smilte pleierne mens barnet lå og gråt rett ved siden av. Men dette er jo også en helt annen kultur, og jeg regner med at for å klare og jobbe så må man kanskje distansere seg fra barna. Men det var veldig vanskelig å være der, jeg følte meg utrolig dum som stod og blåste opp ballonger mens jeg hørte skriking fra barn nesten hele tiden. Men Tron ga en ballong til en gutt som nettopp var stelt og hadde grått mye, og idet han fikk ballongen tørket han tårene og smilte fra øre til øre. Så jeg følte i alle fall at vi gjorde noe for dem. Det var og litt vanskelig siden alle forventet så mye av oss og trodde vi var leger siden vi gikk med uniform, vi visste heller ikke helt hvem som var leger, for vi skulle se på en nyoperert jente, da en vi trodde var faren tok på seg hansker og deltok i stellet av jenten. Vi møtte også på sykepleiere og leger fra hele verden, Kina, Australia, overalt som gjorde veldedighetsarbeid. Så var vi på preumaturavdelingen også. Så utrolig småe babyer, så ut som fugleunger, utrolig søte. Men det ser ut som de har det de trenger der, selv om det ikke er så mye plass til privatliv og sengene står tett i tett. De forskjellige avdelingene er også bare små rom, du fikk nesten ikke med deg når du gikk fra avdeling fra avdeling.
Utsikten fra Livingstone, en kafe i Stone Town hvor man sitter med beina i sanden og spiser.:)
Jeg tror en av de tingene jeg kommer til å savne her er at man kan ligge på terassen og se på stjernene på kvelden, i går så vi melkeveien, det var nydelig! Jeg tenker og at vi som reiste, reiste som bekjente, og drar som familie, her deler vi alt! Ikke et rom for privatliv! Vi er blitt en herlig gjeng, til tross for store aldersforskjeller.(17-30)
Jeg kommer og til å savne å gå til byn, det er noen herlige folk som bor her. Hver kveld er det matmarked i byen med mange boder, med nutellapizza, haikjøtt, pommes frites og egentlig alt du kan tenke deg. Det er også mange av innbyggerne som kan litt norsk, og når vi sier vi er fra Norge blir de kjempeglad. Enkelte av oss er også blitt spurt om vi er modeller, og vi får ofte høre: ''Hey, I like your style''. Utrolig kjekt. For noen dager siden stod jeg utenfor en kiosk på markedet med noen brus til meg og Tron, det var lang kø, da en av servitørene kom og åpnet flaskene mine, tok pengene mine, og ga meg vekslepenger fra kiosken slik at jeg slapp å stå i køen, mest sannsynlig fordi vi hadde snakket med han før den kvelden. Så hvis man blir likt her så blir det altså merket! Vi er også blitt veldig vant til å bare gå og hilse på folk, bli fulgt av flere som vil vise oss rundt når vi shopper, snakker med oss og guider oss, det er et utrolig samfunn! Kommer til å savne det.
Jeg må og fortelle at på lørdag var vi i Stone Town, da vi var på markedet, og så noe forferdelig røyk fra havnen. Da vi så hva det var, var det et stort skip som hadde tatt fyr, litt utenfor bryggen med markedet. Folk stod og holdt hverandre i hendene og klødde seg i hodet, jeg har aldri sett noe lignende. Det ryktes at det var folk ombord i båten, og at de måtte hoppe i sjøen, og at båten fortsatt kjørte når den brente. Vi vet ikke hva som skjedde videre, men det så ut som at det kom en redningsbåt ut etter hvert. Det var virkelig et spesielt syn.
Ved siden av Livingstone, kafeen, tar de av og til på biler på fergen, det er virkelig et komisk syn. Det var mye spinning i sanden, og store lastebiler måtte ta ''løpefart'' inn på fergen og kom opp i en enorm fart. Noen biler måtte også bli tauet av fergen for de spant sånn. Det var et voldsomt styr, jeg skal se om jeg får tak i noen bilder av det senere.
Vi har også vært på en nyydelig sandstrand! Vi skal der en gang til etter hvert.. Nydelig..
Nydelig natur.
Ha en flott valentinesdag alle sammen! Snakkes!
Jenny
